Etter en drøy ukes opphold på St.Olavs sammen med min lille datter, er jeg omsider heime og i gang med en travel hverdag igjen. Og du store verden, så mye det er å ta igjen- av lesing og informasjon om dette og hint! Livet har jammen ikke stått stille mens vi har vært innlagt..
Har lest litt forskjellig den siste tiden, og idag våger jeg se litt nærmere på en samfunnsanalyse av Lars Qvortrup fra 2001 (fra kompendiet: "Informationssamfundet: Det hyperkomplekse samfund"). Qvortrup hevder at vår tids store utfordring er omgangen med en mer og mer kompleks omverden. Det spesielle er at denne kompleksiteten ikke kan avskaffes: "Vi kan ikke lukke af i forhold til omverdenen og erklære verdenssamfundet for aflyst" (s.76 i artikkelen). Hele vårt samfunnsliv er gjennomsyret av ubegrensede mengder informasjon og høyt tempo, noe som gir seg utslag på alle områder av samfunnslivet- fra arbeidslivet, hvor de fleste av oss må håndtere enorme mengder informasjon og utallige omstillingsprosesser, til den private sfære, hvor svært mange av oss også her må regne med med en lang rekke omstillingsprosesser, eksempelvis skifte av arbeidsplass, bolig, partner- mine/dine/våre barn- med "tidsklemma"- et travelt hverdagsliv hvor vi hiver i oss mat i forbifarten og har problemer med å rekke over halvparten av alt vi synes vi burde (iallfall føles det sånn for mange av oss)... Det er interessant å se at Qvortrup ser denne kompleksiteten i sammenheng med en samfunnsutvikling som har gått over tid. Og i dette "kompleksitetskappløpet uten ende" nevnes Internett slett ikke som årsak til kompleksiteten- Internett er snarere et svar på kompleksitetsproblematikken. Et svar som også er med på å forsterke den...
Noen forsøker seg med kompleksitetsreduserende strategier- som å ønske seg tilbake til gamle verdier, til et liv hvor alt går langsommere- til en rolig tilværelse "i pakt med naturen", kanskje flytte til et gammelt småbruk på landet? Ansette vaskehjelp? Og så videre... Qvortrup hevder om disse at "for den priviligerede enkelte kan sådanne strategier være meget sympatiske, men som socialstrategi er de helt utilstrækkelige (s.85). Å "være en motkultur" til kompleksiteten vi utsettes for vil vel også ifølge dette være like fånyttes, og kanskje skade mer enn gagne samfunnet??
Dagens arbeidstakere har en helt annen hverdag idag enn for noen år siden. For eksempel ser vi at størsteparten av oss idag behandler tegn- vi kommuniserer med en omverden som representeres av symboler, hvilket Qvortrup hevder i seg selv er uttrykk for at oppgaven i dagens arbeidsliv er nettopp å håndtere kompleksitet. Dette må naturligvis få konsekvenser også for nåtidens ledelsesbegrep. Fra rundt 1700-tallet nav begynte en samfunnsutvikling som satte det rasjonelle, fornuftsbaserte mennesket i sentrum. En hensiktsmessig ledelse krevde en rasjonell, profesjonell leder, som for eksempel Henry Ford. Men dagens samfunn har bruk for en helt annen ledertype: "Ledelse idag skal være en kollektiv, decentral funktion," hevder Qvortrup (s.88), "ellers har en organisation ingen chance for at vurdere og tilpasse sig selv i forhold til kravene fra det omliggende samfund, som oven i købet er i stadig forandring"! Skal en virksomhet klare å håndtere dagens hyperkomplekse samfunn, må den iaktta omverden og seg selv ut fra mer nyanserte kriterier enn tidligere. Distribuert ledelse nevnes som ett svar på noen av utfordringene kompleksiteten fører med seg.
Qvortrup var fascinerende lesning- startet tungt, men ble mer og mer engasjerende etterhvert! Som ansatte i skoleverket idag, lærere eller skoleledere, har vi en samfunnsmessig svært viktig oppgave i å sette våre barn og unge gradvis i best mulig stand til å håndtere den stadig økende kompleksiteten i samfunnet. Jeg tror ikke vi løser denne oppgaven på noen god måte dersom vi setter oss fore å "være en motkultur"...
Men hvordan kan vi som skoleledere sette våre ansatte best mulig i stand til å ivareta denne oppgaven??! Hva er opp til skolens ledelse å legge opp til? Hva bør styres/legges opp sentralt? Og hvor mye skal være opp til hver enkelt lærer??!
Bondevik "møtte veggen"... Qvortrup sier også noe om at hvor man tidligere hovedsaklig snakket om fysiske arbejdsskader, "vil det fremover kunne utvikle seg en overvægt af psykiske arbejdsskader, fremkaldt af den voksende kompleksitetsbelastning". Hva kan vi forvente og kreve av den enkelte lærer/øvrige ansatte??!
Så flott at du har gitt deg i kast med Quortrup! en dansk klassiker på feltet!Og så reiser du et høyst aktuelt spørsmål: hva får dette å si for skoleledelse? Stikk innom bloggen til Eva. Der finner du noen referanser som kanskje kan inspirere deg til videre tenkning.
SvarSlettEnig med deg i at skolen må ikke bli en motkultur til denne utviklingen. Men hvordan skal vi som skoleledere legge tilrette for en skolehverdag som lærer elevene å håndtere den stadig økende kompleksiteten i samfunnet?
SvarSlettHei Sissel
SvarSlettUten støtte i litteratur skal jeg her tørre å prøve meg på en betraktning. Jeg tror ikke skolen ønsker å være en motkultur i forhold til retsen av samfunnsutviklingen eller at den jobber for å være det. Likevel har skolen nå kommet dit at den må innse at den kanskje har blitt det. Læreres kultur for den tradisjonelle formidlingen har stått sterkt selv om samfunnet forøvrig har hatt en rivende utvikling som ikke ser ut til å slakke på tempoet.
Når skolen ikke ønsker å henge etter men opplever at den gjør nettopp det - hva er det da som hindrer oss? Jeg ser at lærerne arbeider under et himla tidspress. Stadig flere oppgaver stjeler tiden deres. I tillegg gjør de sitt beste for å være tro mot mandatet gitt gjennom Kunnskapsløftet. De slites mellom en mengde krav til alt de skal gjennomføre og lykkes med overfor elevene sine. I min kommune har vi for eksempel ikke kommet så langt at vi har lokale fagplaner som skal hjelpe lærerne i undervisninga. Dette fører til at det tverrfaglige arbeidet blir vanskeligere. Jeg ser ikke at vi sparer tid noen steder, og det er vel det vi bør greie for å kunne lykkes med en raskere utvikling på den digitale fronten. Eller hva mener dere andre?